Det var en tidlig lørdag og jeg ante fred og ingen fare da jeg hørte de skjebnesvangre ordene fra matdamen.

«Jeg har strikket ferdig luen, men jeg trenger noe å stille den ut på for å ta bilde av den!»

Det var en liten lue. Skjeggen sitt hode var alt for, alt for stort til den. Unix sitt hode var bare for stort – men for stort er fortsatt for stort. Med et føltes det ut som om jeg hadde en blink festet på ryggen, og med bange anelser forsøkte jeg så stille som mulig å forlate stuen. Til ingen nytte, stemmen til matdamen nådde ørene mine med et mykt, innsmigrende «åååå Gaaaaaaaaaiiiiaaaaaaaaa!». Jeg hadde tenkt å ignorere henne totalt, men så innså jeg at det toneleie sjelden kommer uten en godbit eller to. Og bare tanken på godbiten var nok til at hele meg stanset av seg selv, snudde og lusket tilbake igjen.

Fuck you, I won’t do what you tell me! Unless you feed me.