comment 0

D-vitamin, takk!


Jeg kom hjem fra jobb og landet i en stol. Men så sa en stemme i hodet mitt at det ikke er lov til å sitte i stoler når verden viser seg fra sitt aller beste utenfor – og det er vel forsåvidt helt sant. Så jeg pakket bikkjene og en rask lunsj (den tredje lunsjen for å være nøyaktig) og stakk til skogs. Vinterblek hud krever en dose d-vitamin, takk! Det er viktig å nyte sola mens vi har den i Bergen, høsten begynner om ca tre måneder og varer til neste mars igjen, nemlig. Forrige mars var det også strålende fint vær, men da var det dritkaldt. Jeg husker det, for jeg nektet å ta på meg noe annet enn converse siden det var så fint vær – og det var skikkelig kaldt!

Vi traff en kar i skævven. En skjeggete kar i mørke klær – til forveksling lik Skjeggen altså! Sånn rent bortsett fra at vi traff ham på vei ned fra fjellet. Der er det ytterst sjelden man finner Skjeggen, i alle fall frivillig. Hundene tenkte ikke på at det var usannsynlig å møte ham der, og ble fra seg av lykke. Og det er mye mulig jeg overtolker atferd her, men det er den eneste forklaringen jeg finner på at begge to sprang så langt ut i båndene som mulig og oppførte seg som om de hadde truffet en gammel kjenning. I alle fall helt til de kom nært nok til å få ferten av ham. Da innså Unix plutselig at det bare var en skjeggete kar, ikke den skjeggete karen, og satte en serie bwovvovovovov. Man kan da ikke bare gå rundt i skogen og være skjeggete uten å være Skjeggen! Djizes. Stakkars fyr, snakker om å bli dumpet i på sekundet!

Nuvel. Jeg knasket i meg lunsjen min i det som skulle vært skogens stille ro – men Unix er ikke så god på rastepauser. Enten bjeffer hun på tusser, troll og andre usynlige ting – ellers så ETER hun. Bark. Kvist. Gress. Høylydt, med skikkelig manneslafsing. Det tok ikke lange tiden før det gikk meg så til de grader på nervene og jeg bosset hele tanken om rastepause, jeg hater spiselyder. Bare synd det er så vanskelig å lære hunder å spise med lukket munn! Vi kavet oss altså ned igjen. Gaia så langt fram i bånden hun kom, Unix akende på rygg nedover fordi lyng er så digg å rulle seg i! Yeah. Av og til er turgåing en utfordring altså, jeg bare sier det – og da er det ikke oppoverbakkene jeg tenker på! Det er om mulig enda verre om det er snø – snø kan man nemlig ikke gå på. Man må enten rulle seg eller hoppe. Og tålmodighet er en dyd jeg bare ikke har.

Men d-vitamin, det fikk jeg nok! Misforstå meg rett, jeg prøver ikke å bli brun – jeg er som min onkel engang sa, blek og interessant (må ikke forveksles med blekfet!). Og i tillegg er den eneste fargen jeg får plassert i rødtoneskalaen – alt fra lakserosa til hummerrød. Og innimellom lett blålig i utkantstrøkene når jeg har vært på trening. Det er ikke kledelig, pale is the new tan!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s