Jeg har godtatt ganske mye fra veibyggerene i skogen min. De har gitt meg mye hodebry i form av å lage spennende hindringer på stiene mine, og jeg har ikke sagt noe som helst fordi jeg tenker at utfordringer er sunt. Men i dag, i dag hadde de satt opp sperreteip over begge de to stiene jeg går mest på! I min skog! Det virker nesten som om de har glemt at de låner skogen av meg, ikke omvendt. Det var traumatisk, det skal jeg hilse å si. Jeg måtte endre turrute radikalt, og det etter seks år med zombiegange på de samme stiene hver morgen. Det var traumatisk det.

Jeg fant en rundtur å gå likevel. Men det er bare så lenge jeg klarer å være nytenkende så tidlig på dagen, så på vei ned igjen ramlet jeg inn på gamle stier igjen, noe som resulterte i at jeg plutselig vandre forbi dette skiltet.

Jeg kom fra baksiden av det. Det skal man vel helst kanskje ikke gjøre, men det var ingen sperrer på den øvre siden av stien! Om de virkelig ville at folk ikke skulle gå der så burde de helgardert seg altså. Og kanskje brukt piggtråd i stedet for teip – da jeg kom til sperreteipen (fra den gale siden) var den allerede revet over av noen andre. Ikke at jeg hadde tenkt å gjøre det altså, jeg hadde tenkt å smyge meg under og late som ingenting jeg. Men det var jo praktisk, da slapp jeg å bøye meg!

Jeg tror kanskje det er like greit at vi flytter. Jeg er redd denne massive sperringen av stiene betyr at de skal massakrere denne delen av skogen også, og det gjør vondt innerst i hjertet altså. Uansett, dagens optimistpris går til første klasse på Møhlenpris skole!

Fuglekassen er hengt opp rett ved siden av turstien, rett ved siden av anleggsområdet. Drømmeplassen for en hekkende fugl med andre ord. Lykke til med det!