For en god del år tilbake tok jeg min første tatovering. Jeg trenger vel egentlig ikke å si hvor mange år siden det er, det holder å fortelle motivet og så er det vel rimelig lett å gjette seg til omtrent når; jeg har en trampstamp med to delfiner i korsryggen. Jeg liker den jeg altså, selv om en tatovør som så den lo og sa «oh, another cover-up!». Nei, tenk! Jeg vil ha den der, bare sånn at når noen sier «åh, er du fra den tiden du!» så kan jeg svare «yep» med et fornøyd glis. Det har altså ballet på seg litt siden den gang.

Jeg tatoverte liljer på overarmen noen år senere. Og så bygget jeg det videre til en half sleeve med Koreakornell, og i fjor sommer begynte arbeidet med å gjøre hele kladeisen til en full sleeve. Og .. den er så fin! Underarmen min er pyntet med fantasi-figurene til Brian Froud, med en versjon av Tingeling på innsiden og en Green  Man på utsiden. Tingeling er vel den mest iøyenfallende av den alle, den folk fester seg ved først med et «åååååh!». Jeg elsker det «åååååh!»‘et.  Jeg tenker det fortsatt inni meg selv når jeg ser den.

Men det slutter ikke der. Innimellom alle blomstene jeg hadde fra før titter det nå fram små ansikter som man ikke helt legger merke til før man kikker litt nærmere på den.

De er der, de bare gjør ikke så mye ut av seg med en gang. Litt sånn som eventyrfolket sikkert gjør i virkeligheten, bare at vi er alt for travle til å legge merke til dem noensinne.  Detaljene i dem gir meg fortsatt frysninger, og av og til skulle jeg ønske at jeg var bare litt mykere i leddene så det var lettere for meg å se baksiden av armen min ordentlig.

Øverst til venstre er en av mine favoritter; the crumb fairy. Hun sniker seg rundt og legger smuler i sengene til folk, i mønstre som er svært viktig for feene.

Har jeg sagt at jeg elsker den? Jeg gjør det. Men den er ikke helt ferdig enda faktisk, arbeidet måtte avbrytes da undertegnede presterte å havne i uløkka før vi kom i mål. (Det er vel strengt tatt ikke uløkka når vi er gift, men det høres mye gøyere ut!) Da får man ikke gjøre noe som er gøy, så de siste detaljene måtte settes på vent. Men jeg er jo så flink til å vente at det gjør jo ingenting. Om man slår opp «tålmodighet» i ordboken er det garantert sikkert et bilde av meg der. Not. Jaja, nå er det ikke så alt for lenge før jeg står og klorer på døra til Let’s Buzz igjen og trygler Jannicke om å gjøre den ferdig. Hun har helt sikkert savnet meg – jeg mener, who wouldn’t?

Men så er det store spørsmålet: Holder det nå egentlig med bare en sleeve? Jeg har jo to armer!