Det ser ut som om det er lett å være lykkelig når man er hund. Alt man trenger er en tue lyng å rulle seg i og noen å bjeffe på. Og for de som lurer på hvorfor vi stadig graver fram småkvist fra innerst til ytterst på Nixenaxen, så har de nå svaret.  Dette er også ganske beskrivende for hvorfor stuegulvet vårt stadig har både kvist, kvast og jord som dekorasjon. Men de ser så lykkelige ut! Og det er ikke krise før rollene er byttet om, altså når det er Gaia som ruller seg og ikke Unix. For Gaia ruller seg bare i ting som lukter skikkelig, skikkelig ille. Død fisk. Bajs. Andre døde ting. Naboene kjøpte en gang et hundefor til dachsen sin som den nektet å spise. Vi prøvde å gi det til Gaia siden hun spiser nesten alt, og hun plukket ut en fôr-kule, la den på gulvet og rullet seg i den. Klarere tegn på at dette ikke er noe å satse på får man ikke!