Det er bare en ting som står i hodet mitt om dagen, det er ganske tydelig. Innflytting om en uke og massivt mye oppussing som gjenstår setter sitt preg på en skjør hjerne, og i dag tidlig våknet jeg med hjertet i halsen fordi jeg drømte at flisemannen hadde bestemt seg for å overraske oss. Istedenfor de store, hvite veggflisene vi hadde plukket ut, hadde han lagt noen mye mindre i lilla. Og stavet navnene til Karius og Baktus, tante Sofie og andre barnefigurer i oransje mosaikk. Jeg våknet med en panisk trang til å finne en høflig måte og fortelle ham at DET SUGDE på. Men om så hadde skjedd hadde det vel vært et ypperlig tidspunkt å legge høflighet til side tror jeg.

«Jeg ser hva du gjorde der. Nåh, gå og ta det ned igjen før jeg gir deg buksevann!»

Sikkert tegn på at man bør avkoble hodet litt før man begynner igjen, kanskje? Det var i alle fall været til det.

Oh, Bergen, you tease! Forøvrig er det forvirrende når jeg både starter og slutter dagen med sol, fuglekvitter og tur. Er det morgen eller kveld? La jeg meg i går eller er det fortsatt i går? Eller er det kanskje i morgen? Who knows.

Jeg vet med sikkerhet at kjøkkenet herved er ferdig malt. Og at det er mye gøyere å male med lydbok på ørene. Og at pauser nytes best i min egen hage. Den er overgrodd, men den er min!