Banankasser. Banankasser så langt øyet ser. Jeg trenger dem, og butikken vil ikke ha dem. Jeg spurte nemlig, om de hadde noen, og butikkmannen ble så strålende glad at jeg tror det var hakket før han begynte å synge.

Jeg har aldri sett Fyffe-bananer før, men de finnes tydeligvis. Og vil gjerne være bedre. Det gjenstår å se om de er Fyffe times better å pakke skit i.

Det kjipe med å pakke ned kjøkkenskapene er at når man har jobbet en hel dag ser det fortsatt ikke ut som om noe er gjort. Fordi at alt du pakket ned var inni skapene og ingen ser forskjell på utsiden. Men skapene er tomme altså, kalde og tomme akkurat som vi skulle ønske at kjøleskapet var. Frysevarene, hva gjør vi med frysevarene? Setter dem utenfor huset og satser på at vinteren virkelig kommer akkurat som Stark’ene påstår? Vi har ikke kjøkken før sånn neste helg, kanskje. Kjøkken er for pyser.

Fyffe er for vinnere. Jeg elsker banankasser. Banankasser er uvurderlige, uten behov for teip eller bretting ingen forstår seg på. Akkurat som reklamen sier om Rittersport; quadratish, praktish, gut.

Og så er det pause, da.

Men jeg kan ikke pause så lenge. Jeg har Fyffe å fylle! Da jeg flyttet til Bergen for ti år siden fikk jeg alle flytteeskene fra jobben til muttern. Hun jobbet på apotek. Mitt flyttelass bestod utelukkende av esker det sto «Tena Lady» på, godt førsteinntrykk når du flytter inn i kollektiv med syv ukjente.

Jeg har troen på Fyffe.