Dette begynner å bli en vane. Nok en gang står jeg på et verksted og snylter kaffe mens dekkene på bilen blir byttet. Ikke fordi jeg tror det blir vinter igjen med en gang, men fordi han som byttet de andre ymtet frampå om at disse dekkene var veldig gamle. Og burde byttes. Sånn, nå. Man tuller ikke med dekk, så da ble det sånn.

Nuvel. I utvalg av kaffe scorer dette verkstedet dårligere enn det forrige, men det går greit – de knuser dem i effektivitet. Jeg er ikke god på venting, så det passer meg utmerket.

Og ellers da? Den ene benkeplaten på kjøkkenet passer ikke. Og jeg hadde klagetalen klar, og så sjekket jeg målene vi hadde gitt og oppdaget at feilen lå hos oss. Det er mye gøyere når andre gjør feil! Nå har vi sendt inn nye mål. De har jeg tatt helt alene, noe som periodevis gjør at jeg sitter i fosterstilling under bordet og biter negler. Hva har jeg sagt om å gi meg ansvar?? Jeg vil ikke ha ansvar, jeg vil ha sjokolade!

Og så har bikkja løpetid da. Innimellom bråstopper hun midt på gulvet og snuser seg selv i rompa med en mine som sier «damn I smell good! «. Jeg gleder meg til grininga begynner.

Takk for meg.