comments 2

Havku og UP.


Sånn måtte det jo gå, etter ti.. tolv.. argorkerikkeåtelle mange år med sertifikat ble jeg altså stoppet av utrykningspolitiet for første gang. Jeg kjørte ikke for fort altså, selv om jeg på langt nær var sikker på det da de vinket meg inn – det var en liten stund siden sist jeg kikket på speedometeret nemlig. Men neida, den snille UP-mannen ville bare at jeg skulle blåse i alkometeret han.  Og mens han kom spaserende mot meg jobbet hodet mitt på høytrykk. Jeg hadde nemlig glemt å legge vekk telefonen! Jeg pleier alltid å sette på lyden på blåtann-dimpen og så legge den i vesken, for man må betale for å ha den løst. Og nå lå den der, midt i glaningen ved gir-spaken.

Pokker. Rekker jeg å dytte den ned på gulvet? Det er ikke bedre at den ligger på gulvet ved passasjersetet. Rekker jeg å stappe den inn i skuffen ved girspaken? Fanken. Ikke plass. Den andre skuffen da? Nei, nå rekker jeg det IKKE for om jeg sitter og roter panisk rundt i bilen stort lenger nå ser det i alle fall ikke bra ut. Lat som ingenting. Se uskyldig ut. Nei, for all del ikke se uskyldig ut, de som ser uskyldige ut er det aldri! GODDAGEN JA der var du kommet bort til ruten! Oh. Rulle ned ruten før jeg snakker kanskje.

Han spurte om jeg hadde sertifikat, og jeg svarte lykkelig «ja» -lykkelig fordi dette spørsmålet visste jeg i alle fall svaret på, så langt alt vel. Oh. Du vil se sertifikatet også ja. Klart det. Panikk i to sekunder da jeg åpnet lommeboken og ikke så det på den vante plassen – lettelse to sekunder etterpå da jeg kom på at jeg hadde omorganisert kortene i lommeboken. Farlig lek det der! Og så blåse i alkometeret. Og ikke ta alkometer-selfie, det er ikke morsomt.

Og så da? God tur videre? Jo takk. Er vi ferdige altså? Ingen formaning om noe som helst? Skal si jeg er lovlydig og flink! Som.. bestod alkotesten. Når jeg tenker meg om må jo det være et minstekrav når man skal ut å kjøre. Det ironiske ville jo vært om jeg kjørte ned noen på vei ut fra busstoppet vi stod på, men jeg klarte den biten også faktisk!

Og så dro jeg til Åsane og plasket i sjøen. Bare sånn pittelitt, nok til å kunne si at jeg har badet. Jeg tok bilde også, med mitt splitter nye polaroidkamera! Det er kjempegøy, bildet blir spyttet ut på sekundet og så står man der med et supersøtt instant-minne i hånden med en gang. Supre å legge ut på blogg.. åhfanikkedigitalnei. Men fortvil ikke, det finnes en løsning for alt!

DSC_0662…det føles underlig feil å gjøre det på denne måten. Men, se! Så fint! Jeg bare ser for meg samtalene vi kan ha over nostalgiske minner i fremtiden.

-Hvem er det?
-Aner ikke.
-Hva gjør de?
-Harke snøring, men det ser da hyggelig ut?

Ah, det blir tider det. Jeg gleder meg vilt.

2 Comments

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s