Jeg trenger ikke å være tilgjengelig når jeg er på do. Det er jo ikke sånn at jeg tar telefonen når jeg sitter på do, men nå om dagen er jo ikke det å snakke den mest brukte måten å kommunisere med telefonen på. Det er apper og apper og apper for alt. Gmail-chat. Facebook. Facebook messenger. Mail. Meldinger. Og etter å ha lastet ned disse både plinget og ploinget det hvert femte sekund i telefonen min, og jeg holdt på å bli gal. Det ble et mas uten like, litt som starten av yoghurtreklamen.

Jeg vurderte en stund å gjøre hverdagen om til en pling-fest, shotte et eller annet hver gang telefonen plinget. Men det var gjerne ikke den mest konstruktive løsningen jeg har kommet opp med i mitt liv, så jeg gikk for løsning nummer to; nådeløs appsletting! Bort med facebook-app og facebook messenger, tidstyv og grenseløst irriterende er de begge to uansett. Spesielt messenger-appen. Midt i en superviktig trekk i 2048 plopper plutselig messenger opp og kuker til alt for meg, midt i en vinnende runde av quizkampen rekker jeg plutselig ikke å trykke på et svaralternativ – istedenfor blir jeg mast på. Og så av med automatiske oppdateringer. Og etter å ha kikket på telefonen i to sekunder til skrudde jeg likegodt av hele internettet.

Aaaaaaah. Ta den, virtuelle verden! Jeg svarer på meldingene deres når jeg tilfeldigvis ser dem når jeg logger på, sånn som i gamle dager. Og kanskje sender jeg rundt noen selfies jeg har tatt med polaroidkameraet mitt i posten, istedenfor å bruke Instagram! Vintage selfie, anyone? Kanskje noen har lyst på en brevvenn?