Jeg tror aldri jeg føler meg så bitteliten som når jeg står i kø for å komme meg ut i en rundkøring med en trailer på siden av meg og en trailer bak meg. Da blir jeg så smertelig klar over min egen dødelighet, hvor lite det skal til før det blir Havkumos liksom. Det gjelder å ha mestringsstrategier for situasjoner som det, ellers kan man jo fort bare bli sittende fast i sitt eget hode uten evne til å gjøre noe som helst. Da begynner tuteorkesteret bakover og det hjelper ikke i det hele tatt! Jeg pleier bare å lukke øynene og trampe på gassen jeg, det virrkårr for meh som vitaepro sier.

Men hvorfor tror egentlig alle at tuting hjelper når det står en stakkar med hjertet i halsen på førsteplass i krysset? De aller fleste av oss har jo ikke spesielt lyst til å bli stående der liksom, og sjansen er stor for at problemet er en stresset sjåfør som ikke klarer å få bilen i gir. Jeg vil anta at vedkommende ikke blir mindre stresset av tuting. Selv kjører jeg automat og er lykkelig med det, bakkestart og giring er ikke noe jeg trenger å forholde meg til før jeg er på jobb. Da blir det andre boller altså, og kengurubensin herfra til evigheten.

Men det er ikke alltid ting går like smooth selv om man kjører automat, i alle fall ikke når man kjører på det tidspunktet hvor resten av verden er ute å kjøre også.

«Vikeplikt i dette krysset ja, her var det jo ingen luker. Nå kan jeg angre på at jeg hørte ferdig lydboken min før jeg fikk utlevert en ny en, for her blir jeg stående en stund. Oooh, luke, kjøre! hmh, underlig lyd inni bilen i dag. Og .. er det litt ekstra luftig? Og hvorfor er taklyset på egentlig? OH FOKK! Her er noe åpent! Finne busstopp og lukke. Nei, det er ikke noe busstopp før jeg kommer til motorveien! Arg. Vrenge inn i denne grøftebiten og lukke!»

Lettere sagt enn gjort. Det var kanskje plass til å stoppe, men så skal man åpne døren også, og da må man vente på nok en luke. Og være jækla rask med å lukke døren og komme seg rundt til problemdøren også.  Det er ikke alltid jeg husker at jeg ikke er så bevegelig som jeg pleide å være før lenger. Og så skal man inn i bilen igjen da. Jadda. Ordner seg. Så lenge man ikke får panikk.

Nuvel. Som dere ser overlevde jeg altså, men nå er noen nødt til å komme hjem snart for det begynner å bli mørkt i stua og fjernkontrollen til lysene ligger på andre siden av bordet!