Monolog fra eier til hund på tur:

«Nei! Du får ikke rulle deg! Du er våt! Du kan få bæsje. Skal du bæsje eller rulle deg? Du får ikke rulle deg altså!»

Det er vel noe ille berørt jeg innrømmer at eieren, deeeet .. var meg. Jeg elsker de små øyeblikkene i livet hvor man ser seg selv utenfra og innser hva andre som går forbi må se.

Neida. Alt er vel her i gården! Du skjønner bare at hunden var jo våt. Om den ruller seg blir den skitten også, og da blir det så kjipt å ta den med inn. Og så var jeg ikke helt sikker på om den skulle bajse eller rulle seg! .. ehheheh. Nei, det hjelper vel ikke. Og det hadde vel heller ikke hjulpet å late som om jeg snakket i en handsfree.

Nå ville lykken ha det til at ingen gikk forbi akkurat da, men jeg klarer ikke fri meg fra tanken på at jeg har sagt og gjort lignende ting med opp til flere vitner uten å vite om det. OG jeg innser at jeg pleier å hilse på fremmede hunder og katter når jeg går forbi også. Ikke type klappe, mer type «hei du! Du var jo ganske pen!».  Er det et dårlig tegn?