For min del har jeg tenkt at alt som har med graviditet og detaljer rundt det ikke har spesielt mye hverken på Facebook eller blogg å gjøre. For min egen del altså. Hva andre velger å gjøre får være opp til dem. Men etter å ha vagget rundt som en and med dette naturens mirakel ormende rundt på innsiden i en god stund er det en ting jeg har intenst lyst til å si:

Helt seriøst. Når ble det greit å hilse på noen ved å tafse dem på magen egentlig? Det er overhodet ikke mer naturlig for meg at noen gjør det nå enn det var før. Heldigvis finnes det altså de som spør først, all ære til dem. De to første stakkarene som gjorde det ble dessverre truet med en våt pekefinger i øret, men ettersom tiden har gått innså jeg at den typen atferd bør positivt forsterkes så mye som mulig, fordi det er nok av dem som ikke spør først. Det er jo i grunnen de som fortjener pekefingeren! Det burde egentlig ikke være så vanskelig, spørre først, tafse etterpå! God regel å leve etter i de alle fleste situasjoner faktisk.

I tillegg er jeg fascinert over at alle i verden kan vite så sikkert hvordan jeg kommer til å tenke og føle rundt dette. Jeg merker at det henter fram den lille treåringen inni meg som har lyst til å både tenke og føle det stikk motsatte bare på trass. Problemet med det blir at den eneste delen av skalaen ingen har vært innom enda er total likegyldighet. Det er mulig at til og med treåringen inni meg vil ha et problem med å tenke for seg selv at «jepp, dette er definitivt et helt adekvat menneskebarn.»

Det festlige er at fokuset mitt faktisk ligger et helt annet sted mesteparten av tiden nå, slik at når noen spør hvordan det går får de en god og detaljert oppdatering på hvordan oppussingen ligger an. Men det er også helt greit å anta at når du spør hvordan jeg har det og jeg svarer «bra», så er det et generelt svar som dekker det meste. Oppfølgningsspørsmål er ikke nødvendig, jeg vet ikke hva jeg skal svare på dem likevel. Jeg vet at jeg har det bra for det aller meste, når jeg ikke er grinete fordi jeg ikke får lov til å jobbe eller sparre eller fordi anklene mine plutselig forsvant. Hva tingen som sparker meg i nyrene med jevne mellomrom måtte tenke og mene om saken har jeg ingen formening om.  Den er nå der og gjør at alle får panikk om jeg skulle velge å løfte på noe større enn en ert. Takk for alle formaningene forresten. Jeg ante ikke at det fantes så mange setninger som kunne starte med «du kan ikke» og «du må ikke» jeg! Forøvrig sluttet jeg helt å høre på alt sånt da jeg valgte å studere fulltid ved siden av fulltids jobb, og godt er det – det viser seg jo at mesteparten av tiden tar resten av verden feil og jeg har rett. Jeg kan det aller meste og må akkurat det jeg vil.

Takk for fødselshistoriene også. Det er jo alltids greit å vite nøyaktig hvor galt det kan gå, så jeg vet hvor jeg skal legge listen! Til min store overraskelse ser det likevel ut til at de aller fleste rundt meg har valgt å gjøre det flere ganger. Den empirien gjør at jeg forstatt holder en optimistisk holdning til det hele – det og kontrollgruppen på sånn fem personer som er hyggelig nok til å si at det går greit. Det er helt klart mye jeg ikke forstår ved denne prosessen, og trangen til å fortelle dommedagshistorier er en av dem. Det må være samme mekanikken som når noen sier at de skal trekke en visdomstann og resten av verden bare er nødt til å fortelle hvordan de nesten døde i den prosessen da tannen eksploderte og det viste seg at den var betent og infisert av urtidsøgler og så trengte man både tannlege, eksorsist og rørlegger for å få den ut. Mine visdomstenner ble plukket ut relativt raskt og smertefritt, de. Riktignok kom det syting fra denne kanten etterpå, men det var mest fordi jeg hadde planlagt at jeg ikke skulle merke noe til det i det hele tatt og være tilbake på trening to dager etterpå. Det var gjerne litt vel optimistisk igjen.

Jeg registrerer også at det er en voldsom interesse for at jeg skal legge ut magebilder. Jeg forstår at folk har lyst til å ta sine egne magebilder og at andre kan synes det er stas å legge ut. Jeg kan ikke helt forstå det store interessen for at jeg skal gjøre det samme. Det finnes tidspunkt jeg har hatt mer lyst til å stå foran et kamera enn det jeg har akkurat nå, når det til enhver tid er en liten stemme inni hodet mitt som synger «en elefant kom spaseeeeeeeeeeerende, bortover edderkoppens fiiiiiiiine spinn!» hver gang jeg rører meg. Men for all del, jeg vil ikke virke surmaget heller (selv om jeg faktisk er nettopp det), så værsågod! Nåh, slutt å mase.

Dette kan dere takke Lene for, forresten. Hun tok bilder helt uten pusteutstyr mens noen stod og trykket hodet hennes ned under vann for at hun ikke skulle flyte opp igjen for fort. Det er da det er viktig å vite med sikkerhet at du valgte noen som har tenkt å slippe deg opp igjen også!

Og ellers står det bra til, og nei tenk, jeg har ikke hatt noen problemer med humøret. Hvorfor spør du??