Det er i grunnen ganske fantastisk å tenke på hvilket maskineri man egentlig har i kroppen. Den kan flytte .. vel om ikke fjell så skikkelig tunge ting og den kan innta de lekreste vidunderverk av matretter og gjøre det om til rein drit. Hjernen kan prosessere de mest kompliserte regnestykker, for så å bare konke helt ut når man for eksempel skal bake terte og bare trenger littegrann mer tertebunn enn det som er i oppskriften. («om jeg bare øker alle målene med 100 g så er jo forholdene fortsatt de samme!» *putte kake i ovnen, tenke en gang til og innse at neeeeeei, det er ikke sånn det funker i det hele tatt*)

Den har til og med sitt eget alarmsystem for å si når den har fått nok! Soooom er så intelligent laget at smellen først kommer i etterkant. «Åh, så du holdt deg aktiv hele dagen, fikk gjort masse nyttig og er relativt fornøyd med deg selv sier du? Vel, her er greia, jeg LIKTE IKKE DET! Værsågod, her er føtter som er tre størrelser større enn vanlig og som brenner vagt under huden. Kos deg med det, og lykke til med å gå til bilen!»

Så sitter man der da, med føttene i en balje vann og maur i rompa. For dagen er jo ikke slutt enda! Det er bare føttene som tok slutt. Måtte de brenne. Og det gjør de i grunnen også. Darn them to heck.

Nuvel. Den gode tingen er at jeg har vært på oppdagelsestur i hagen min. Der fant jeg masse markjordbær, samt denne krabaten:

Den var da relativt pen! Og det er bare en av den i hagen, og jeg kommer til å merke det om den plutselig er borte og jeg får en til forveksling lik sak til neste merkedag, bare så det er sagt.  With no particular reason. Nå har jeg tenkt å halte meg i seng, Og synes enda litt mer synd på meg selv, for det gjør jeg så innmari bra. Det er godt at vi alle har våre talenter!