Tidsfølelsen min er skutt til Bloksberg om dagen. Jeg står opp i åtte-nitiden, og så kikker jeg på klokken etter en times tid, og da er den plutselig blitt fire. Og så blunker jeg et par ganger, og så er det plutselig kvelden. Og så er det plutselig gått en uke til. Jeg antar at fire uker uten sammenhengende søvn gjør det med deg. Det gjør i alle fall ikke noe for morratrynet mitt! Her forleden var det ei som var ferdig med natten i syvtiden – ikke avskrekkende tidlig for småbarnsforeldre kanskje, men la meg bare få legge til at vi ikke hadde sovet alt for mye før det heller. I syvtiden ga jeg opp, knyttet på meg knøttet i et bæresjal og plukket med meg bikkjene på vei ut.

Så, der har vi meg da. I en joggebukse med gulpeflekker, bustete hår, en hund i hver hånd, en bæljende unge på magen og .. en smokk i munnen. For det ville hun nemlig IKKE ha, og hvordan våget jeg å foreslå det?

En dame som stod ved et busstopp vi gikk forbi smilte da hun så Gaia, søte, lille våffen, og tok et halvt skritt fram. Og så kikket hun opp på meg – og tok et halvt skritt tilbake igjen. Og så gikk hun inn i busskuret og satte seg pent på benken igjen. SÅ bra så jeg altså ut.

Rock on.