Jeg skal ut og fly. Det stresser meg ikke, siden jeg er rimelig sikker på at ingen krever at jeg skal klare å fly helt selv. Jeg  får sitte inni en stor, tung metalldings som under ingen omstendigheter burde klart å lette fra bakken egentlig men som likevel gjør det på et eller annet mystisk vis og lager skikkelig mye leven og bare innimellom detter ned.

Det stresser meg ikke. Jeg tror ikke egentlig at jeg detter ned, og jeg tror kaffe er inkludert i flybilletten. Blue skies.

Det som stresser meg er at det ikke er jeg som skal ut og fly, men vi. Og dette vi’et inkluderer altså ikke Skjeggen, bare meg og Trampoline og et lass med bagasje. Eller, lass og lass, det er en koffert og en vogn som på mystisk vis skal tvinges inn i en prampack. Og ungen. Jeg gikk surr i tellingen på hvor mange hender jeg har, men jeg er rimelig sikker på at det er akkurat litt for få. Selfølgelig, Trampoline kan puttes inn i et sjal, og så har jeg en hånd til koffert og en hånd til prampack. Men jeg skulle gjerne hatt en tredje hånd til et barnesete og. Og den tredje hånden skulle veldig gjerne vært akkompagnert av en fjerde hånd hvorav begge to skulle tilhørt Skjeggen, for jeg vet ikke om jeg er kvalifisert til å reise alene enda. Men familietreffet er på søndag, og skjeggete karer skal på jobb på mandag, og det mattestykket gikk ikke helt i hop.

Så jeg reiser alene, med oss.  Jeg håper jeg klarer å prampacke vognen. Jeg håper at jeg ikke sjekker inn babyen og står i sikkerhetskontrollen med kofferten og lurer på hva pokker som skjedde. Jeg håper jeg ikke glemmer meg og pakker stellevesken full av våpen av typen neglefiler og vannflasker. Det er godt jeg klarer å holde en positiv innstilling til det hele i alle fall!