Vi har altså kommet oss fram, og er fornøyd med det. Vi har ikke plaget noen med å skrike på flyet, selv om jeg vurderte det da de var litt sent ute med kaffen. Trampoline sov godt i bæresjalet da jeg kom inn på flyet, men så kom det en flyvertinne og insisterte på at hun måtte ha på en sele istedenfor. Selen ble festet rundt magen hennes, og satt skikkelig løst – og mitt argument om at hun jo satt mye bedre i sjalet førte ingen steds frem, det var ikke sikkert nok. Men om flyet skulle bestemme seg for å dette ned er vi jo boksemat uavhengig av om vi har setebelte på eller ikke! Flyvertinnen var ikke enig, og syntes ikke at jeg var spesielt morsom tror jeg. Dessuten ville jeg ha problemer med å få på flytevesten med barnet i sjal i følge henne. Jeg var fortsatt ikke overbevist, det var jo ikke som om flyet hadde tenkt å dette ned, og om det skulle gjøre det likevel ville jo dette være mitt problem – men jeg har som filosofi å ikke krangle alt for mye med de som bestemmer om jeg får være med på flyet eller ikke.

Vel nede på flyplassen hadde min prampack fått selskap av en annen prampack, og den ble hentet av et par med en liten baby. Hun uttrykte nesegrus beundring over at jeg reiste alene med vogn, hun ville aldri gjort det selv sa hun. Jeg svarte kjekt at det var jo ikke noe problem, mens jeg forsøkte å hale prampacken opp på bagasjetrallen.

«JAN! ikke bare stå der da, hjelp henne!» bjeffet hun til mannen sin, og så gjorde han det. Og her er faktisk nøkkelen til hvorfor det går HELT fint å reise med prampack, sekk og baby. Med en gang man napper litt i prampacken kommer det en eller annen joggende for å hjelpe til – jeg tror ikke jeg har forflyttet den mer en ti meter selv i løpet av hele turen! Det er nesten så jeg får troen tilbake på menneskeheten altså.

Gårsdagens morsomste syn var forresten muttern springende etter bussen med stellevesken min over skulderen. Hodeskaller er liksom ikke helt hennes stil. Men springe kan hun!