Det er ikke helt sant. I dag hadde jeg faktisk støttekontakt med! Egentlig var det tebesøket mitt, som ble meg til byen på pass-til-arving-eksepdisjon. Men halvveis ut i den turen kollapset hjernen min fullstendig. Jeg klarte ikke å holde tråden i samtalen, jeg klarte ikke å tenke ut de raskeste rutene til passkontoret, og da damen bak luken spurte om hårfargen til snotten måtte jeg faktisk løfte luen og titte. Jeg vet jo at hun er blond, men forhåpentligvis er det bare på utsiden i  motsetning til moren. Dessuten var det et dumt spørsmål, jeg hadde jo akkurat gitt damen et passbilde!

Nuvel. Krapylet hadde altså begynt et økedøgn i løpet av natten, noe som førte til at ingen sov noe særlig. Vel, jo, Skjeggen sov søtt som et barn. Hm, la meg omformulere det, barnet sov jo ikke. Hundene sov, derimot, så Skjeggen sov søtt som en hund. Noe som jo egentlig er bra, siden han må på jobb på morgenkvisten.

Uansett, det var i denne tilstanden jeg bestemte meg for å prøve selvbetjeningskassen på Lerøy mat. Beste ideen jeg har hatt noensinne. Det gikk så bra at automaten til slutt viste en stor varseltrekant og sa at den hadde tilkalt en operatør. Hoppsann. Det var ikke min feil! Jeg kunne jo ikke vite at maskinen blipper auraen til varene, så om man bare har dem i nærområdet til scanneren så registrerer den dem. Og plutselig har du registrert to culturaer istedenfor en. Og så skal du plassere den på kontrollvekten, og så stemmer det ikke. Da slettet den smarte maskinen en av dem, men så løftet jeg opp igjen den som stod der, og det var jo ikke greit. Da ble den så sint på meg at jeg tok ett skritt bakover og ropte «unnskyld!» til den. Så jeg satte culturaen ned igjen. Og så gikk det fint en liten stund, til jeg bestemte meg for å putte varene i pose underveis. Alle varene stod jo på vekten, og med tilleggsvekten av en hel pose stemte jo ikke noenting lenger! Dumbass. Og så kom kontrolløren da. Litt oppgitt. Og jeg skulle liksom prøve å forklare hva som skjedde. «Emmeh, jeg løftet opp, også ja, også.. det gikk gale.» Som om det var uklart for noen.

Som om dette ikke var nok begynner jeg å merke en velkjent murring i halsen. Neitakk, høsten, jeg vil ikke bli forkjølet nå. Værsåsnill. På tide med en helende og avslappende kopp med te.

Manatea. A-hahaha. Tog du an?

Te smaker bedre når man har den rette tesilen!