I dag bestemte jeg meg for at jeg skulle spasere opp nærmeste skråning slik at jeg kunne ta et mer eller mindre fotogent selfie derfra og lure verden til å tro at jeg er skikkelig sprek. Så det gjorde jeg. Problemet var bare at for å få et sånt bilde må man liksom litt opp i høyden da. Så jeg gikk litt opp i høyden. Der var det bare en hel masse høye trær, og ingen vits i å ta bildet. Jeg måtte høyere, ellers ville ingen i det hele tatt tenke at jeg var sprek! Så jeg gikk litt til. Og litt til. Og så satt jeg meg ned og hyperventilerte litt, for det var relativt tungt å trille barnevogn i så mye oppoverbakke. Men jeg begynte å nærme meg en høyde som ville gi den rette, autentiske vinkelen på narrebildet mitt.

Men det var liksom ikke helt riktig enda. Så jeg gikk litt til. Og litt til. Og plutselig var jeg på toppen! Og der og da innså jeg en ganske viktig ting; jeg ER jo sprek! Jeg kunne ta spreke-bildet mitt, og det ville jo ikke egentlig være en løgn!

Bildet blir muligens litt ødelagt av at det eneste jeg hadde energi til på dette tidspunktet var å ligge i fosterstilling og sutte på totten. Men pokker heller, vi kom oss til toppen – hele bøtteballetten. Den inkluderer også min personlige motivator. Hun hadde også barnevogn selvfølgelig, alle de kule barna har det. Og der tror jeg kanskje vi underbygget alle myter turistene vi traff på vei ned noensinne har hørt om nordmenn.

Jeg tror det jeg prøver å si med dette innlegget er at vi trillet oss opp hele veien fra Svartediket til Rundemanen og ned igjen, og er rimelig fornøyd med oss selv. Jeg er i alle fall fornøyd med oss selv.  Og jeg har tenkt å ignorere totalt at fitbit’en min hardnakket påstår at jeg kun har hatt 7 veldig aktive minutter i dag. Ta deg en bolle, stort mer aktiv enn det der tror jeg ikke det er mulig for meg å bli!