Vi nærmer oss fire måneder, og det skjer stadig nye og spennende ting. Denne måneden, for eksempel, begynner barnet å få mer kontroll over søvnen sin. Hva betyr det i praksis? Jo, at trollungen nå klarer å holde seg våken selv. Og det gjør hun. Helt alvorlig, naturen, hva pokker er det for slags design? Hvorfor i alle dager får ungen kontrollere noe hun helt klart ikke er moden nok til å kontrollere?

De siste nettene har vi vekslet mellom å våkne hver time og annenhver time, bortsett fra da vi var i Skottland. Da var hun vel faktisk for sliten til å holde seg våken, og jeg trodde denne gøyale perioden var over. Så feil kan man ta! I går morges tok jeg henne opp i sengen i håp om et par timer ekstra. Så var det plutselig vått i sengen. Takk, libero. Fullt skift på ungen, og alle tre hoppet over på den andre siden av sengen for å prøve lykken der. Men så ble det forundre meg vått der og, og vi kastet inn håndkleet. Få deg unge, sa de. Det blir kjekt, sa de.  Sove for seg selv på dagtid vil hun heller ikke, så jeg driter i alt alle sier og lar henne sovne i fanget. Fordi at mor trenger ti minutter stillhet innimellom!

Jeg er trøtt. Skjeggen er trøtt. Ungen bare flirer – og på en eller annen syk måte gjør det alt litt greit og. Damn you, nature! Men jeg trøster meg med at dette går over; om ti års tid må vi slite henne ut av sengen med traktor. Og så krydderkoker vi oss en pære eller to, det har aldri skadet noen.