Jeg vil ikke plages når jeg går på gata. Jeg hater alle som kommer joggende etter meg med et halvsleskt, masete «Ynnskyld!! «. Som regel har jeg lydbok på ørene og må grave fram telefonen for å pause og sette på et bokmerke, og det er det bare ikke verdt. (man må sette bokmerker, ellers så er det så slitsomt når man plutselig hopper et kapittel fram og må finne tilbake igjen. Det gøyeste er når man bommer på bokmerkeknappen og hopper fram et kapittel istedenfor..)

Det føles litt som et tv-spill når man beveger seg i byen. Nærme seg personen med brosjyrene. Time forbipasseringen til når de har ryggen til. Feile miserabelt med jevne mellomrom. I dag var det en Greenpeace -fyr.

Stakkars, han var født med bare utestemmen han.
-HELLO DO YOU KNOW GREENPEACE??
-Shhh! Don’t wake the baby!
-WE’RE IN THE CITY! THERE’S NOICE EVERYWHERE!
-But you’re right next to the pram. Shh!
-I WON’T WAKE THE BABY.
-Vræææææææl…

Gå vekk med deg. Greenpeace får aldri en krone av meg! Jeg skal faktisk begynne å spise hval, skal jeg.