Det regner. Du kommer kjørende fra byen mot Fyllingsdalen, og har havnet i den stillestående køen i den første rundkjøringen etter tunnelen. Plutselig ser du en skikkelse komme over gressplenen der snarveien går. Lut i skuldrene, i en grå joggebukse og med hodet gjemt godt inn i hetten på den røde og alt for store regnjakken. I den ene hånden holder hun to hunder, i den andre dingler en lilla bajspose. Klokken er enda ikke nådd halv åtte, og du tenker for deg selv at du er ganske glad for at du sitter trygt og varmt inni bilen med kaffekoppen din.

Så skjer det plutselig. Bakken der personen går er sleip, glatt og gjørmete av regnet, og som i sakte film ser du henne miste fotfestet. I et par sekunder ser det ut som om hun skal greie å holde seg på beina, og du puster lettet ut. Men så skyter begge føttene fart framover helt uten at resten av kroppen følger med, og personen lander med et plask på rumpa midt i gjørmen. Du humrer litt for deg selv, og det gjør nok kanskje alle de andre i denne bilkøen også.

Ja, du kan le du, men gråten den tar meg! Jeg satt der i et par sekunder, ute av stand til å bestemme meg for om jeg var rasende eller om jeg syntes det var festlig. Brøle ut mitt hat mot verden eller reise seg og le? Det ble til at jeg reiste meg i alle fall, med en hikstelatter som kunne tolkes begge veier.  Nydelig start på en lovende dag – eventuelt en helt hårreisende fantastisk avslutning på en fordømt lang natt.

Tja. Kanskje i morgen. Jeg tror ikke jeg gidder å forholde meg til verden før i morgen igjen.