Da jeg la meg i går kveld hadde jeg ikke som plan å stå opp klokken halv seks. Det var likevel det som skjedde, og i utgangspunktet gjorde det meg mildt irritert. Spesielt provoserende var det at årsaken til at jeg stod opp, frøken «Ææææææææææææh! Blæblæblæ kll kl buræææ!» (babysk for uforskammet våken) kubbet igjen klokken halv syv, og så satt jeg nå der med kaffe og frokost og lurte på hvorfor vi ikke bare kunne sovet en time til. Jeg vurderte å legge meg til å sove jeg også. Men.. Jeg er jo a-menneske så det holder. Jeg liker å være oppe i åttetiden egentlig, halv seks er for tidlig selv for meg. Men da jeg studerte stod jeg jo opp halv seks i ukedagene for å rekke en forfriskende tur før skolen! Har noe forandret seg siden det?

Næh. Jeg satt nå der for meg selv og var lys våken. Og .. fornøyd? Jeg må være et sykt, sykt menneske tror jeg. Men likefullt var det sånn det var. Jeg vil mye heller være tidlig våken enn å bli holdt oppe seint på kvelden. Eller bli vekket om natten. Jeg er ikke et hyggelig menneske etter klokken elleve om kvelden altså! (Nattamming suger forresten. Jeg har ikke ord for å beskrive hvor mye jeg hater det.)

Men om morran?
Skjeggen, du er i mindretall. Og meget mulig er du også en heldig, heldig mann! Jeg lover ikke at jeg tar hver eneste helgemorgen framover – men du skal ikke se bort ifra at tålmodigheten min kverker lysten til å bli liggende i sengen litt oftere enn jeg faktisk blir der. Hvem skulle trodd at en av mine dårligste egenskaper kunne ende opp med å gi deg ekstra søvn?  Du vil kanskje protestere og påpeke at du har blitt sparket ut av sengen med ungen opp til flere ganger i uken som gikk, men her må vi ta aktivitetsnivået på natt i betraktning. Når jeg begynner å sove igjen kommer jeg til å få superkrefter, bare vent!