Det var en sånn dag jeg innså litt for seint at jeg hadde på meg fullstendig feil undertøy. Ikke feil som i form og farge, men feil som i «Hei, jeg er trusen din og er skikkelig nysgjerrig på hvordan det er å være en tanga!». Du kan prøve å overse det, men vi vet alle at det bare ikke fungerer. Det er som om noen konstant går og prikker deg på skulderen, bare, ikke på skulderen. Lysten til å gjøre noe med det var intens, men det var jo bare å innse at det ikke finnes noen diskret måte å fiske ut trusen fra oppider – og jeg gikk langs en trafikkert vei, med folk spaserende bak meg. Det GÅR jo bare ikke, man kan ikke gjøre sånt.

Redningen var at trappeoppgangen jeg skulle inn i var rett i nærheten. Jeg økte hastigheten, heiv meg inn i trappeoppgangen og satte i gang med å fiske ut synderen med et lettelsens sukk.

Midt i prosessen går døren opp bak meg, og jeg hører en forsiktig stemme:

«Øh, unnskyld? Jeg .. tror du mistet dette.» Personen som gikk bak meg står nå i gangen og holder headsettet mitt.

ER det mulig. Jeg skulle ønske det fantes en virkelighet  hvor denne personen ikke fikk med seg hva jeg holdt på med, men siden jeg nå hadde gått inn i en (tilsynelatende) tom trappeoppgang  gadd jeg ikke en gang å prøve og være diskrèt med trusefiskingen.

Sånn er livet. Det er aldri fred å få.