Dette er ikke et nyttårsforsett. Jeg har ramlet innom treningssenteret på jakt etter fordums muskler med jevne mellomrom, men i dag tenkte jeg at jeg skulle teste noe nytt; formiddagstrening med snotten parkert i barnepassen. Min plan var å trippe ned dit når det nærmet seg sovetid, snotten sovner og sover mens muttern trener. God plan. Hva er så streken i den regningen, tenker du?

Heisen. Den forbannede heisen. Avkommet sovnet og sov ganske godt – og så kom vi til denne manuelle humpeheisen, som ikke bare lagde utrolig mye lyd, den var også flombelyst. Det gikk fint i starten. Heisen rykket i gang med et BADUM, Trampoline åpnet øynene, jeg holdt pusten – og så datt øynene igjen. Phew. Men heisen var ikke ferdig. Halvveis opp i andre etasjen begynte den å skviiiiiiiiiike. Høyt. Øynene spratt opp igjen, og denne gangen luktet hun lunta såpass sterkt at det ikke var snakk om å lukke dem igjen. Jeg gjorde nå likevel et forsøk på barnepassen, selv om tålmodigheten med fremmede er laber når hun er trøtt. Ungen altså, ikke barnepasseren.

Jeg kom meg igjennom på et vis, med ett bein på barnepassrommet og ett i treningssalen. Og så vet vi det da, at neste gang sover vi først (begge to) og så går vi på trening etterpå. Småen var grisetrøtt da vi var ferdig, så jeg tenkte at hun kom til å sovne med et gang vognen begynte å bevege på seg. Det var feil. Det viser seg at ting ofte ikke går helt som jeg planlegger med denne barnetingen. Siden hun fortsatt ikke var sovnet da vi nærmet oss hjem tenkte jeg at det var like greit å komme seg hjem og sove der, istedenfor å gå videre på tur. Jeg MÅ slutte å tenke altså. I det vi kom inn i hagen hjemme datt øynene igjen. Jeg peiste inn døra, lirket ungen ut av vognen og opp i stuesengen. Og her sitter vi da, et kvarter senere, og venter på at Trøtt Trøttesen skal komme på besøk igjen. Øynene var igjen i tretti sekunder må vite, da har man hvilt dem akkurat nok til å ikke sovne igjen med det første. Men, med litt flaks tar det ikke lange tiden før..