Om bare litt over et halvt år, skal du begynne i barnehagen. Det møter du verden alene, for første gang. Du kommer til å være minst og svakest, og det er ingen kjære mor i barnehagen. Men muttern vet råd.

Følg godt med nå, lille venn, og så lærer de seg fort at de ikke kan pille gullungen til mor på nesen!

Dagens helt er forresten Skjeggen. Jeg våknet og var trøøøøøtt. Snudde meg til Skjeggen, og sa «Jeg hadde egentlig ambisjoner om å gå på tidligtrening i dag,» hvorpå Skjeggen brøt inn med et «Flott! Da blir de glad!» og resten av setningen min satte seg litt fast i halsen. Den neste halvdelen bestod egentlig av «men jeg tror egentlig at jeg er for trøtt». Men Skjeggen var entusiastisk, han. Trøtt? Neida, det går bra! Og min indre monolog skiftet sakte over til … jaaaaa? Det går vel bra? Og så kjørte vi inn, Skjeggen tok med seg all barnebagasjen (Gudbedre så mye mikkmakk man skal ha med seg) samt treningstøyet mitt, sprang opp i dojoen og satte på kaffen og ønsket meg god trening før han sprang til jobb i lett trav. Og litt uten at jeg fikk med meg at det skjedde satt jeg altså i dojoen ti minutter før treningen begynte. Noe som igjen førte til at jeg lå flatt ut på mattene og sov da de andre kom, men det er en annen sak.

Uten Skjeggen ville jeg sittet hjemme fortsatt og ergret meg over at jeg ikke gikk på trening. Jeg synes alle som kjenner Skjeggen og treffer på ham i dag skal gi ham en klapp på skuldra og fortelle ham at han er en bra kar. Skjønt heeeelt uten egeninteresse er det kanskje ikke, undertegnede er i ganske mye bedre humør når jeg ikke har sittet i råtnet i sofaen en hel dag – men hovedsakelig så er han rett og slett bare sånn. Og jeg? Jeg er heldig, jeg.