Jeg ER så lei av å gå tur i regnvær. Og det er litt dumt, for nå om dagen er det høst fra september til april/mai i Bergen, og da kommer man ikke utenom litt regn. Mye regn. Regn, regn, regn. Men langt bak i hodet hadde jeg gjemt på en erfaring jeg gjorde meg da jeg gikk på vernepleien. Den fagre studenttid, da jeg kreket meg ut av sengen mens jeg stilt forbannet alt og alle og dro med meg hundene på tur før skoletid. Da skogens dype, stille ro fikk morgensinnet til å gå over i et lyst og vakkert hallelujakor over hvor vakker morgenen egentlig er, eller noe i den dur. Erfaringen sier nemlig at mellom klokken halv seks og syv omtrent, så er det en glitch i Bergen. Det er et opphold mellom nattens regnvær og kommende dags regnvær, og verden er så stille og fin med bare litt vind og kanskje en vanndråpe eller to, perfekt for en trøtt trøtting å tusle langs en vei med to hunder, fullt regntøy (bare sånn i tilfelle) og en lydbok på ørene.

Dette har ikke vært mulig på en god stund på grunn av søvnnivået jeg har vært på. Men nå, nå kan vi faktisk finne på å sove fra sånn elleve til halv seks! Hvor fantastisk er ikke det? Jeg kommer aldri til å forstå folk som synes nattamming er kjekt, jeg synes man skal sove om natten jeg. Så kan jeg heller stå opp i otta og røve liv og rikdom. Det er forresten alt som sitter igjen etter norskundervisning på videregående, en strofe fra Håvamål og første vers av Terje Vigen.

Nuvel. Jeg har loffet langs en vei og hørt slutten på en helt middels lydbok uten å bli regnet på. Jeg har også sittet i en halvtime i morgenmørket for meg selv, helt alene, og spist appelsin. Hundene har spist, bajset og er fortsatt tørre. Og jeg er klar til start når menneskebarnet våkner for å fortelle meg at ngæ babababmamamamaba rø. Det er viktig å få med seg absolutt alt nå mens hun vil snakke med meg, om bare ti års tid er vel det eneste jeg får høre fra den kanten «Ikke drit deg ut a, mamma.» Uansett, dette er en torsdag som nesten må signes på lik linje med fredagen!