I dag sendte jeg en stor, rød pakke avgårde til min søster. Og min søvnmanglende hjerne reagerte med gryende forvirring da mannen spurte om jeg ville sende den som brev eller pakke (Barnet får kanskje tenner. Eller kanskje ikke. Skrike hele natten gjorde det i alle fall. Nesten. I tillegg hadde bikkja magesjau. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg er forbannet for at det kom samtidig eller om det hadde vært verre om de fordelte seg over to netter..). Aller SER jo at dette ikke er et brev! Hvorfor kan jeg sende den som brev når det helt åpenbart er en pakke? Det hadde ikke mannen noe godt svar på. Men det var femten kroner billigere å sende den som brev. Det gir jo mening.

Og så kommer det litt klamme øyeblikket hvor jeg skal finne fram telefonen for å dobbeltsjekke adressen. Telefonen ligger alltid i brystlommen på jakken min, og av en eller annen grunn må jeg alltid sjekke at den er der før jeg tar den ut. Så da står jeg der, og klemmer meg selv på brystet før jeg fisker ut telefonen. Og så innså jeg at dette jo ikke var så ille. På posten ble det i alle fall klart hva jeg drev med da jeg tok telefonen ut av lommen, til forskjell fra når jeg er ute på gaten og bare skal sjekke om jeg har husket telefonen. En rask squeeze av lommen kan bekrefte eller avkrefte det ganske raskt, men for resten av verden …. ser det  ut som en rask boob-squeeze. En person som traver bortover gaten og plutselig får et slags intenst behov for å kjenne etter at venstre bryst fortsatt henger der og dingler. Det er jo ikke pinlig på en flekk.

Jaja. Brevet er sendt. Det lurer ingen med sitt ekstremt pakkeaktige utseende, det er jeg sikker på, men jeg er fornøyd så lenge det blir levert. Og så har jeg femten kroner til overs som jeg kan bruke på Bugg!