Nuvel. Det er lenge siden sist jeg har snakket om bajs i et blogginnlegg, mer enn en dag faktisk, så da er det jaggu på tide. Dagens refleksjon: Jeg angrer på at vi begynte å gi Trampoline fast føde. Det var så utrolig mye kjekkere å jobbe med morsmelkbajsen, selv om den kunne prosjektilskytes ganske langt. Nå om dagen kommer det ut bajs med hvaskaljegsi odør.

Tidlig i går satt jeg og reflekterte for meg selv om at det jammen var lenge siden sist småtten hadde fylt bleien, og forsøkte å huske om det hadde kommet noe mellom nå og forrige mandag. Trampoline åt grøt som om morgendagen ikke fantes, og alt var på stell – helt til fjeset kom. Munnvikene litt nedover, tungen litt ut, konsentrert blikk festet ut i luften en plass. Bajsfjeset. Jeg vet ikke hva slags pakt hun har med sin far, men det dukker mistenkelig ofte opp etter at han har forsvunnet ut døren.

Jeg tror vi trygt kan anta at det er lenge siden sist. Og kan jeg bare innstendig få be om at noen finner opp en slags bleieskifte-skjerm? Som forhindrer at ungen graver i det med begge nevene? Takk.