Skjønt, de siste to-tre av dem var det ikke mye futt igjen, men det er vel kanskje da det er aller viktigst å ha gått dem? For meg tror jeg det i alle fall. Jeg kunne sagt at det er fordi jeg har babyvekt å drasse på, men om vi skal være helt ærlige med oss selv, og det kan vi jo like godt være, så er det vel heller pizza-og sjokoladevekten.  Ikke at det betyr noe egentlig, det eneste som betyr noe akkurat nå er at jeg plutselig begynte å snakke om meg selv i flertallsform. Det kan umulig være et godt tegn. Hvor var jeg?

Jo, Jeg var relativt fornøyd med å ha kommet meg igjennom alle rundene. Med den velkjente, mørbankede følelsen i kroppen og de vanlige blåmerkene på knokene (HVORFOR får jeg alltid blåmerker på knokene??) følger også en følelse av tilfredshet, og jeg var fornøyd med dagen. Og så fikk jeg denna:

Nei, det er ikke et plaster. Vel, egentlig så er det vel kanskje det, men i dette tilfellet har den rollen som «stripe». Og den skulle egentlig sitte på beltet mitt, men jeg fant det ikke i farten da jeg skulle på trening i dag. Og det ER faktisk sant! Jeg fant det ikke, jeg prøvde ikke å snike meg unna å gå med farge på beltet på trening denne gangen. Uansett, da ble den plassert på totten i stedet for. I utgangspunktet syntes jeg vel egentlig at det bare var litt pinlig å motta stripe når jeg så vidt klarer å huske hva som er bak/fram på meg selv, men så fikk jeg beskjed av Eivind om å holde kjeft og være takknemlig. Jeg pleier å gjøre som Eivind sier, ellers så bare setter han seg på meg, og Eivind er tung.

Så, yay, stripe! Jeg ble så glad at jeg danset i dusjen etterpå. Neida. Eller, joda, det er faktisk sant, jeg danset i dusjen. Men det var riktignok den sedvanlige indianerdansen man gjør når vannet fra dusjen treffer tær som har områder som er litt i manko på den hud-greia. Men jeg er fornøyd. Fornøyd med dagen. Fornøyd med innsatsen. Fornøyd med at jeg ikke satt på sidelinjen. Fornøyd med at jeg ikke kastet opp på noen. Og, fornøyd med stripen.