Jeg har en Darth Vader-kakeform. Jeg tenkte jeg skulle imponere kaffebesøket mitt i dag med en Darth Vader-sjokoladekake med sjokolade/lakris-glasur, fordi jeg har sett en sesong av kakekrigen og følte inspirasjonen nappe i helene. Jeg vet ikke hvorfor det er så uhyre vanskelig for meg å forstå at jeg er elendig på estetikk. Det jeg lager smaker godt, bevares, men når det kommer til å få det til å se bra ut så tror jeg det beste vi kan si om resultatet er at det er rustikt. Det mest realistiske blir noe i retning av «mwhahahahahaha».

Likevel går jeg altså på med friskt mot og tror jeg har en Manuela inni meg. Det første som skjedde var at jeg brakk hele Darth Vader i TO  i forsøket på å få ham ut av formen. Det er ikke en Manuela inni meg, det er en She-hulk! Stemmer det, sånn var det. Men jeg tenkte at dette ikke var noen krise, jeg kunne bare legge bitene sammen og legge glasur oppå, så ville ingen se at kaken var ødelagt under. Og det stemte forsåvidt.

Men det er ingen som kan se at det er Darth Vader heller! Glasuren hadde samme effekt på ansiktstrekkene hans som en flammekaster ville hatt. Nailed it! Jeg får ikke være med i kakekrigen, gjør jeg vel? Men dog. Den smakte godt, og bare SE hvor fin og blank sjokoladeganachen er!

Jeg er fornøyd jeg. Men, nå er det en halv kake igjen, og i følge Skjeggen har jeg altså skjendet kaken ved å putte lakris i den. Det betyr at jeg er helt alene om å spise den opp her hjemme. Og det er akkurat det jeg kommer til å gjøre også – med mindre jeg glemmer å lukke kjøkkendøren (IGJEN) og Unix kommer meg i forkjøpet (IGJEN). We never learn.

Jeg skal holde dere oppdatert, spenningen over hvordan dette går må jo være uutholdelig.