Det er ikke bare-bare å begynne å jobbe igjen når man har drevet dank i evigheter. (Om man kan kalle oppussing og spedbarn dank, da. Jeg HAR hatt latere dager, altså.) I tillegg har jeg bedrevet alternative turnuser i evigheter og har vel så smått blitt ganske avhengig av dem – men så skulle jeg plutselig begynne i en helt vanlig turnus i en helt ny jobb. Tiden flyr, gitt.

Jeg var ikke nervøs i det hele tatt jeg, tok det hele med stoisk ro. Helt fram til jeg satt på bussen på vei til jobb, da innså jeg plutselig hva som var i ferd med å skje og fikk panikk. Hvordan jobber man igjen? Tenk om jeg hadde glemt det? Og plutselig skal jeg liksom være en fagperson også, jeg har ikke vent meg til det enda. Tenk om (grøss) de forventer at jeg kan noe? Det er mulig de gjorde det, men jeg kverket det ganske tidlig. Jeg gikk inn på vaktrommet, presenterte meg, snudde for å gå ut og veltet en krakk, tok to skritt tilbake og snublet i feiekosten som gikk i bakken med et brak. Hei. Jeg er ny. Ikke gi meg noe verdifullt med det første, så tror jeg det skal gå greit..

Jeg hadde også tatt på meg en splitter ny bukse for anledningen, jeg innså nemlig tidligere på dagen at det var grøt på alle buksene mine (begge to. Jeg har ikke giddet å pakke ut resten av dem enda, jeg vil ikke risikere at jeg ikke passer i dem.) og investerte i jobbukse. Ikke visste jeg at en bukse kunne ha skarpe kanter altså, men jommen! Det kjentes ut som om jeg hadde glemt en merkelapp eller noe, men da jeg hadde et ledig øyeblikk uten nysgjerrige øyne (som jeg vet om i alle fall) sjekket jeg, og det eneste som befant seg bak der var sømmer. Likefull skrape djevelskapen ryggen min rød. Jeg har et anstrengt forhold til bukser, har jeg nevnt det? Hadde det vært opp til meg hadde hver dag vært Sirkus bukseløs, ja, hipp hurra! Og denne buksen, som tydeligvis hadde fått smaken på menneskeblod og var blitt en slag-bukse, gjorde ikke den saken noe særlig bedre. Undres om det finnes teip jeg kan feste på. Eller om jeg kan ta den med tilbake til Cubus og prøve å få dem til og forstå at den prøver å ta livet av meg.

Heldigvis trengte jeg ikke å bekymre meg for barnet i tillegg til bukseutfordringer og min egen klumsethet. Trampoline har et par fantastiske besteforeldre og en pappa som ruler, og dermed kunne jeg fokusere fullt på å stokke beina mine i rett rekkefølge uten å bekymre meg for henne i tillegg. De gjorde det så bra hele gjengen at krapylet ikke engang merket at jeg var vekk! Så tidlig skulle jeg altså få føle på min egen ubetydelighet.

Nuvel. Jeg jobber altså igjen. Hvor pokker ble tiden av?