Jeg har en fitbit. Fitbiten er et knakende kjekt armbånd som har blinkende lys som forteller meg hvor mye jeg har beveget meg i løpet av en dag, og som sier ifra når jeg har gått nok til å ikke skamme meg. Man blir avhengig av sånt. På fitbit-hjemmesiden kan man også konkurrere med vennene sine om hvem som har gått lengst, og da teller altså hvert skritt! (Jeg ligger på førsteplass på min liste, og har gjort det siden jeg begynte. Muligens fordi jeg ikke har noen venner på Fitbit..) Så det er ikke så rart at jeg hatet livet mitt litt da fitbiten min plutselig nektet å vise noen form for livstegn. Lading? funket ikke. Risting? funket ikke. Banning? Funket ikke.Troubleshootingen på hjemmesiden? Funket ikke. Så jeg sendte en SOS til fitbit-folkene. Servicen var upåklagelig, de svarte ganske raskt og roste meg fordi jeg allerede hadde gått igjennom troubleshootingen før jeg tok kontakt. Og så ga de meg en liste med ting jeg kunne teste – som var til forveksling lik troubleshootingen. Rense kontaktene med håndsprit, sette den i usb-laderen, restarte bit’en og lade. (Og husk at batteritiden til fitbiten er på ca fem dager!)

Jeg knurret litt. Som de selv påpekte i mailen hadde fitbiten min vært fulladet dagen før, så en batteritid på fem dager var totalt irrelevant, og jeg begynte å bli provosert. Men et av rådene hadde jeg ikke prøvd, rense kontaktflatene til fitbiten med håndsprit og forsøke og lade igjen. Så jeg testet det, bare for å ha gjort det. Renset fitbiten, heiv den på lading, og nikket for meg selv da den fortsatt ikke viste tegn til liv. Tenkte jeg det ikke. Hvordan våger de å rose meg for å teste troubleshootingen bare for å gi meg en liste med råd som gikk på akkurat det samme? Leste de ikke mailen min skikkelig?

Full av rettferdig harme skrev jeg en ny mail, hvor jeg dryppende sarkastisk opplyste om at jeg var klar over batteritiden på fem dager, men at jeg hadde håpet at selve fitbitens levetid skulle vare litt lenger enn syv måneder. Men det var fortsatt ingen tegn til liv i min ende.

Svært fornøyd lente jeg meg tilbake for å vente på svar mens jeg planla for alle eventualiteter. Ville de krangle mer? Eller bare legge seg flate og sende meg en ny? Ville de kreve inn den jeg hadde for å se om jeg hadde kverket den selv? Tankerekken min ble avbrutt av noe som glitret og blinket i sidesynet mitt, og tiltrakk seg oppmerksomheten min som en magnet. Det var fitbiten, som hadde bestemt seg for å våkne til live igjen. Jeg hadde latt den henge i ladekabelen fordi jeg er lat og det ikke kunne skade å bare la den henge der.  Pinlig! Kunne den ikke valgt å gjøre det bare littegrann tidligere? Jeg vurderte å bare late som om dette ikke hadde skjedd og vente på svar, men så kom jeg på at fitbiten automatisk synker til nettprofilen min via bluetooth. Dermed ville disse snille servicefolkene jeg akkurat hadde tatt irritasjonen min utover meget godt få med seg at jeg ikke bare var en grinebiter, men også en løgnhals. Pinlig. Så hva gjør man?

Tja. Jeg sendte en ny mail, og sa at jeg ikke visste hvorvidt jeg skulle rope «it’s a miracle!» eller ikke, fordi fitbiten plutselig hadde bestemt seg til å våkne til livet og oppføre seg ordentlig igjen. Og at det var kjekt. Men man kan jo ikke gi seg sånn helt uten videre, så jeg la til som en ettertanke at jeg ikke visste om jeg kom til å tørre og stole på alarmfunksjonen heretter. Fordi at fitbiten hadde vært død i et HELT døgn og helt rett kunne jeg altså ikke gi dem. Jeg fikk tilbake en mail som uttrykket ektefølt glede for at alt var i orden, og jeg måtte bare ta kontakt om det var noe mer de kunne gjøre for meg.

Ja, for tenk at det er det. Av og til trenger man noen å krangle med, spesielt når det er glassklart at man selv har rett. Ingenting er så antiklimatisk som å vinne en krangel du har planlagt i tre trekk framover helt uten kamp.