Barnet beveger seg framover. Hun har gjort det en god stund også. Lille Trampoline fant plutselig ut at disse armene vi bruker primært til å kaste grøt med, også kan brukes til å orme seg framover. Og hjelpe meg sånn fart hun plutselig fikk!

Må vi barnesikre altså? Det ser jo ikke ut som hun har tenkt å stoppe der. I det siste har hun begynt å stable knærne under seg og. Hun har ikke skjønt krabbing enda, hennes taktikk er å sparke fra med begge beina samtidig i et slags stup framover. Og framover, det skal hun. Hovedinteresser? Stikkontakter. Ledninger. Salmiakk. Dra hunden i halen. Hvordan i alle dager har mennesket overlevd så lenge egentlig?? Og før noen ringer barnevernet; Ikke stress, vi har full kontroll. Hunden og barnet er bare alene sammen fem timer om dagen hvorav barnet henger i halen til hunden i bare fire av dem. Det går fint det altså.

Og så er hun så sosial! På godt og ondt. Jeg har aldri vært komfortabel med å amme offentlig, men jeg innså fort at om jeg skulle gjøre noe annet enn å sitte hjemme måtte det til. Jeg prøver å plassere meg så skjermet som mulig, men det er pokker ikke lett når Trampisen slipper taket midt i prosessen, hiver hodet bakover og roper «ÆH! Ææææææh! ÆÆÆÆÆÆÆÆH!» for å få kontakt med de rundt meg.

Smokken lever forresten litt farlig om dagen. Når hun våkner fire ganger om natten fordi hun har mistet smokken er det virkelig mot sin hensikt altså. Det skjer heldigvis ikke hver natt, men ofte nok til at jeg irriterer meg over det. Vi kan løse det med å tapetsere hele sengen med smokker slik at hun finner dem selv, selvfølgelig – eller vi kan bare fjerne skiten. Vi får se. Det er jammen digg å ha noe som skrur av lyden momentant!

Men aller mest er det et fantastisk lite barn. Og det sier jeg så objektivt jeg bare kan. Det er vel ikke så veldig objektivt i grunnen, men det er ingen så langt som har sagt seg uenig i det i alle fall! Ikke mens jeg hører på. Og godt er det, for i så fall ville jeg satt meg på dem. Og det er jo ingen av oss tjent med.