comment 0

Stille i fjøset.


Jeg følte meg sprek og morgenfrisk, der jeg loffet langs veien med joggebuksen, en hund i hver hånd og ungen på ryggen. Og så kom han. Mannen som mente alvor. Med tightsen og joggevognen og en fart som en syklist kunne misunt ham. I alle fall om det var jeg som var syklisten. MÅ de få det til å se så enkelt ut?

Men han forsvant fort i horisonten, og jeg bestemte meg for å være en gullfisk akkurat da. Glemme det, og fortsette med å synes min innsats var god. Det var ikke så vanskelig der jeg gikk i solen. SOL. Jeg gruer meg til den forsvinner igjen. Av og til tror jeg at jeg holder på å få mugg på sjelen her i Bergen. Men det varer bare til neste solgløtt, og så tenker jeg at dette er det beste stedet i verden. Med hoggormen og flåtten og brunsneglen og alt.

Nå er det stille i fjøset. Trampoline sover frokost, jeg fyller på koffeinlagrene til neste økt og flirer litt for meg selv over at solformørkelsen bommet på finværet med en dag. Bergen må ha vært verdens minst overtroiske folk i urtiden, da alle sprang rundt og trodde solen forsvant satt bergenserene med føttene i en vanndam og tenkte «kedegåri?». Men det er godt det og, da blir ingen blinde ved et uhell.

Nuvel. Kanskje jeg skal vaske opp. Kanskje jeg lar det være. Time will tell.

wpid-gopr0161_1426532874289_high.jpg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s