Ikke skaff deg en unge som skriker hele natten.

Om så likevel er skjedd, så trøst deg med at slaget likevel ikke er tapt. Det finnes fortsatt morgener som bader i melk og honning (æsj, liker ikke melk og liker ikke honning, men du skjønner hva jeg mener), du må bare omstille hjernen litt. Trinn to: Ignorer alle morgener som etterfølger våkenetter. De teller ikke. De er ikke-morgener, det er ingen som er våkne etter sånne netter uansett, og om man ikke er våken teller de ikke! Trinn tre: Klistre fast i hjernen all gurgling og glising, all fuglekvitter og alle soloppganger du får med deg fordi du står opp tidlig i stedet for å sove forbi dem. De er en gave. Kanskje en gave du ikke ønsket deg, men når du nå har fått den kan du jo like godt nyte den! Den årvåkne leser har nå rynket brynene (eventuelt brynet, her dømmer vi ingen) og lagt merke til at trinn en mangler. Men neida, det mangler ikke. Det kommer bare til slutt, fordi det er det aller viktigste.

Trinn en: Aldri noensinne, uansett hva du gjør; ALDRI glem å sette kopp under kaffemaskinen før du setter den på!

Før noen begynner å bekymre seg over om det hele har startet på nytt igjen; Det er stille i fjøset her nå altså. Skrikingen gikk over, og fortsatt har vi ikke sett en eneste tann. Og når alt går på trynet igjen skal jeg lese denne posten om igjen, og huske at fredag 3. april, da spiste vi frokost mens vi kikket på dagen som startet utenfor, snuste hverandre i nakken og suttet hverandre på nesen. (Rettere sagt, jeg snuste, barnet suttet. Man skulle tro vi var oppdratt av hunder.) Og så skal jeg tenke på at små barn lager en helt fantastisk lyd om man kiler dem på magen. Jeg skal derimot ikke tenke på at de også er troendes til å sende frokosten i retur om man kiler dem for lenge på magen.

Og ikke minst skal jeg huske at fredag 3. april, da hadde jeg TO kopper med kaffe til frokost, og begge to havnet INNI koppen og ikke utover kjøkkenbenken. Kjære leser, det har vært en god dag.