Det første vi kjente var lukten. Den lukten som alltid omgir åstedet for en ugjerning. Den henger i luften tungt som et vått teppe, og klistrer seg til huden. Den tynger sjelen med vissheten om at her gikk noe fryktelig galt.

Vi visste bare ikke hva.

Vi begynte å ane det da vi så sporene. For det var spor. Over alt dukket de plutselig opp. Fotspor, vi innså at en av oss hadde tråkket i noe som aldri var ment å være utenfor en kropp. Det var rester under skoen, men fortsatt fant vi ikke åstedet nøyaktig. Det ga ingen mening. Det burde ikke være så vanskelig, det måtte ligge gjemt rett foran nesen på oss. Men nå visste vi i alle fall hva som hadde skjedd.

Spillet er over, hund. Nå, kom igjen. Vis oss hvor du kastet opp!