Ståle og jeg venter på bussen. Ståle er en handlingens mann, og tar ansvar for det meste. Han skal få byttet de to, han, bare han kommer seg foran en pc. Det kan ta et par timer, men Ståle fikser det. Man får prøve seg litt fram, sier Ståle.

Vi sitter her, Ståle og jeg. Han snakker skikkelig høyt i telefonen, og jeg blogger om det. En gjeng mopedister øvelseskjører forbi, og så kommer bussen. Min og Ståles tid sammen er ugjenkallelig forbi.

Men minnet om det kommer til å vare evig.