Jeg har akkurat fått et brutalt møte med hvordan formen min egentlig er om dagen. Jeg har loffet innom bjj-treninger her og der med relativt lette oppvarminger og tenkt at det jo ikke egentlig var så ille å komme tilbake igjen. Men jeg har nok rett og slett hatt uflaks så langt (ja, for man vil jo ikke egentlig ha det lett på trening, vil man vel?), i dag ble jeg nemlig minnet på ting jeg hadde glemt. Løfting og lemping rundt på treningskompiser som veier ett tonn omtrent (unnskyld, Espen, men du baseballbattet meg. Jeg bærer nag. Du er sikkert ikke mer enn et halvt tonn). Og når du endelig kommer i mål oppdager du til din store skrekk at alle de andre står i kø foran tauet. Hele meg bare mugnet vekk i bitterhet da jeg så det, jeg hater tauet så intenst at jeg ikke helt klarer å finne ord for det. Heldigvis avsluttet vi med burpees etterpå.

Og nå tror sikkert alle at den siste setningen var dryppende sarkastisk, men jeg innså i dag at jeg .. faktisk.. liker burpees? Jeg LIKER burpees. Misforstå meg rett, det er smertefullt og slitsomt og napper i brekningsrefleksen, men.. Det er noe.. vakkert over det også. Det er meg. Og kroppen min. Lyden av min egen puls som dunker i ørene, intens jobbing for ikke å hyperventilere. Jeg går inn i min egen lille burpee-boble hvor verden består av å komme seg opp og ned, bare en gang til. Jeg tror jeg må være syk.

Dette var altså oppvarmingen. Og dessverre for alle andre tilstede så skiller jeg meg litt fra resten av gjengen når jeg blir sliten. Der andre går inn i en slags urhjerne og jobber på instinkter, logger jeg totalt ut og det eneste som skjer oppi hodet mitt er white noise. Jeg ser drillene bli demonstrert foran meg og innser at jeg ikke har fått med meg et kvekk av det som skjer. Hva driver vi med? Hvor er vi? Hvem pokker er jeg igjen? På et tidspunkt følte jeg meg litt som en skilpadde som noen hadde lagt på ryggen.

Det kan altså bare bli bedre. Og det er en hel masse lyspunkter her altså, tilfredsstillelsen av å ha brukt kroppen, den mentale seieren av å ha gått alle sparringene og vissheten om at inni meg en plass finnes det muskler som bygger seg opp igjen akkurat nå. Håper jeg.

Til alle der ute som synes det er tungt å komme seg på trening; aldri slutt. Bare, aldri slutt. Du synes kanskje det er tungt å komme deg på trening, men tro meg når jeg sier at du har i alle fall ikke lyst til å oppleve hvor tungt det er å komme tilbake etter et lenger opphold!

Stock photo. Jeg hadde ikke energi til å ta bilder i dag. Ikke hadde jeg klart å ta med kamera heller, så jeg antar at skjebnen vil at jeg skal konsentrere meg om treningen.