Det starter som alle andre dager nå for tiden. Alarmen går av klokken kvart på seks,den er litt sulten, har ganske våt bleie og er mest av alt LYS våken. Dædæ. Dæh. Dæh.

*prison rattle med smokken langs sprinklene i senga*

Jada. Mamma hører. Men mamma er AFK helt fram til klokken seks skjønner du. Før seks har jeg gå-sakte-aksjon – eller rettere sagt spill-død-aksjon. Egentlig er det ganske greit å bli vekket klokken seks når man begynner på jobb kokken åtte. Da kan man spille på slurva i ti minutter før man overlater den jobben til far og får seg en dusj før jobb. God tid. Finne klær. Sette på en klesvask. Lage spinatsmoothie. Tenke at jeg fortsatt har en halv time på meg, så jeg rekker både å tømme smoothien og å spille enda litt mer på slurva til ungen før jeg må gå.

Så ringer telefonen, og i displayet blinker nummeret til jobben. De ringer meg.. ti over syv? Det er et dårlig tegn. Med bange anelser tar jeg telefonen, og oppdager i samme slengen at NEI, i dag har jeg faktisk ikke stemme. Det passet jo bra.

-Kvekk?
-God morgen! har du forsovet deg?
-kvekkvekkvekk? *kremte, prøve igjen* -begynner ikke jeg klokken åtte i dag?
-Nei. Du begynte syv du.

Gorramit. Finne sokker. Jakke. Busskort. Jogge til bussen med smoothien i hånden. Det er bare en ting jeg hater mer enn å ha dårlig tid, og det er å komme for seint. Når jeg i tillegg til å komme for seint høres ut som om jeg har hatt et langt og heftig møte med en flaske whisky dagen før gjør det ikke saken bedre. Og spinatsmoothie uten å få pusset tenner etterpå? Jeg hadde vært på jobb i en halv time da jeg kom på at det kanskje hadde vært lurt å sjekke nøyaktig hvor mye spinat jeg hadde lagret mellom tennene.

Heldigvis ikke så mye. Men jammen er det vanskelig å føre en seriøs samtale når man høres ut som andungen Kvakk Kvakk. For ikke å snakke om når man skal svare telefonen. Croak. Og siden det å ti stille er en utfordring jeg aldri helt har mestret, lot jeg ikke være å tvinge de stakkars stemmebåndene mine til å gi lyd fra seg bare fordi jeg måtte jobbe litt for det. Det var ikke lurt.

Nå sitter jeg under et pledd på sofaen. Har tent i ovnen. Vet at jeg egentlig har en god del jeg skulle ha gjort, men jeg er sliiiiiiiteeeeen. Sliten av å prøve og snakke når jeg egentlig ikke kan det. Og av å drikke te med honning når jeg ikke liker hverken honning eller søt te. Og av å telle voksenpoeng. Jeg har så sykt mange voksenpoeng nå, jeg fatter ikke hvordan jeg greide det sånn helt plutselig. Ikke var det plutselig heller.

Nei. Nå har jeg fredagsfri å se fram til. Forhåpentligvis med stemme, ellers kommer jeg til å bli sprø. En god natts søvn fikser det helt sikkert. Jeg har stilt alarmen til ti på halv syv i morgen. Evig optimist, vi kan jo alltids håpe!