Sånn i sum tror jeg at jeg kommer ut av dette ganske greit. Jeg har fortsatt to hunder, huset står og stemmen, som bare har vært sporadisk til stede siden torsdag, er i dag tilbake igjen. Hurra. Men det var ikke alle gjenstander som var like heldige altså. Fordi at så gjør vi så når vi slipper speilrefleksen i bakken, tidlig en lørdags morgen!

Jeg er SÅ glad for at jeg hørte på kloke ord og satte beskyttelsesdeksel foran. Den kostet 200 kr. Linsen kostet litt mer. Jeg undret stille på om dette var et tegn på om jeg burde la være å tippe lotto den dagen eller om det var et tegn på at jeg burde gjøre nettopp det. Jeg ble ikke helt klok på det altså, og gikk med en nagende følelse av kommende katastrofe resten av dagen. Det kan ha vært fordi jeg holdt på å gjennomføre et utdrikningslag som har vært i planleggingen en stund, og at jeg bare var nervøs for om alt ville gå som det skulle. Riktignok var vi to forlovere om å planlegge dette, men man må jo også ta i betraktning at begge to er akkurat like vimsete, og det var FØR vi gikk til anskaffelse av hver vår unge. Trampoline er ti måneder, tre måneder eldre enn småtten til den andre forloveren. Det er et under at vi i det hele tatt husket å hente bruden, spør du meg!

Men det gikk altså så tilnærmet knirkefritt som man kommer på en sånn dag, og søndags morgen tenkte jeg at jeg hadde gjort en tabbe ved å ikke tippe lotto dagen før. Og så kjørte jeg over telefonen min, og så kom jeg fram til at det gjerne var like greit. Den funker fortsatt. Den er bare ikke helt vanntett lenger og har en underlig forkjærlighet for å putte smileys inn i meldingene mine. Hver gang jeg prøver å bruke punktum kommer det fire smileys i stedet for.

Nå er det mandag igjen, og et regnvær som er mandagen verdig i tillegg. Den type regnvær som fikk bikkja til å krølle seg sammen i fosterstilling på trappa da jeg åpnet døren ut. Hun ble liggende der til jeg vennlig men bestemt ga henne en puff videre slik at resten av oss kunne komme oss ut også, og blikket jeg fikk da kunne skoldet en mandel, tror jeg. Det er ikke tvil i min sjel om at hun klandrer MEG for dette været og at jeg burde vite bedre. Det er helt greit, jeg klandrer henne for at jeg må ut i sånt vær, så da stiller vi likt. Tanken om at det er bra for meg, og takknemligheten for at jeg ikke får muligheten til å legge meg for å dø i sofaen når det regner pleier som regel ikke å dukke opp før det blir sol igjen. Eller opphold.

Jeg trenger ikke sol for å være lykkelig, ikke i en verden med så mye god kaffe.