Man skal tidlig krøkes, tenkte vi, og pakket med oss snotten til treningsleir i København.

 

Vi vil jo ikke miste henne til fotballen! Eller, grøss og gru, buekorpset. Nei, her må det riktige impulser inn fra starten av. 

Jeg har trent, forresten. I går delte vi sparringstiden mellom oss, helt på slutten av dagen. Da hadde det vært treningstimer i gymmet hele dagen. Vinduene hadde vært igjen fordi det regnet og jeg hørte noen mumle noe om at det var noe galt med ventilasjonen der inne. Jeg tror på det altså, etter en frisk regnværstur til gymmet holdt jeg på å gå rett i bakken ved møtet med luften der inne. Det var som å bli teleportert til en jungel, bare uten oksygenet og med en tung eim av ammoniak tilsatt. Tror jeg da, jeg har aldri vært i en jungel. Men det er sånn jeg innbiller meg at det må være, sykt varmt og med en luftfuktighet så tung at den har sin egen personlighet. Det er når man sparrer i sånne omgivelser at man føler man lever! 

Det er to ting som er svært viktige etterpå: Drikk vann. Vask gi. Og siden vi ikke har vaskemaskin i leiligheten, avsluttet jeg dagen akkurat som jeg startet den; med Jim Butcher på møntvasken.  Fint det, spesielt når jeg har to sekker fulle av gier og generell klesvask, det pisseregner og alle fotgjengerfeltene i København er stilt inn slik at man bare kommer halvveis over. Brenn.

Nå er det altså ny dag, nye muligheter. Jeg er kjempepositiv til det altså, gien min er fortsatt våt og Trampoline testet lungvolumet i natt – så jeg er så opplagt som bare det. Om man slår opp på «opplagt» i ordboken ser man bilde av meg der. Liksom. 

Nuvel, i dag skal all min trening gjøres før klokken tre, slik at jeg i kveld kan krølle meg sammen i sofaen med strikketøyet og vegetere. Kanskje sikle. Vi får se hvor mye energi jeg har på lager.