Scenario: apokalypsen er her. Kanskje er det zombier og. Hele verdens befolkning springer rundt i panikk – eller, nesten i alle fall. I ett hjem dukker et skjeggete hode fram fra en dyne og sier: «E det greit om eg ligger litt til?».

Jada. Som regel er det greit. Men ikke på kæmping. Etter at nyhetens interesse hadde lagt seg, fant jeg fort ut at jeg ikke har spesielt mye tålmodighet med kæmping. Av samme grunn som taxfreen på båten og juleshopping egentlig, det er folk og mas over alt- og jeg liker ikke mas. Plutselig ser de i nabohytten på deg som en ordentlig nabo.

Beklager å måtte skuffe dere, men med min tålmodighet var vi på veien mot Bergen klokken kvart over syv, etter å ha lusket til oss bagasjetrallen fra hytten ved siden av. Nå skal det nevnes at den var parkert der fordi ungene i den hytta brukte den for å leke taxi – noe jeg er temmelig sikker på at den ikke skulle brukes som. De var høylytte om det også, og pokker så irriterende. Det kunne jo være at det stod en stakkar på parkeringsplassen og trengte den! Uansett, morran etter stod den klint helt inntil hytteveggen deres, og jeg måtte snike meg bort og lirke den vekk. Livredd for å skumpe borti veggen og vekke dem. Det føltes ikke veldig stuerent altså, men jeg trøstet meg med at trallen tilhørte kæmpingen og ikke dem, samt at jeg rakk å sette den tilbake før de våknet.

Bare synd at jeg ble distrahert på veien og glemte det.. Til mitt forsvar satte jeg den ved resepsjonen (der var det froskeyngel! De er så søte! Og så kom jeg ikke lenger), og den familien burde uansett ikke få lov til å ha pølsefingrene borti den trallen igjen. Noensinne.

Er det forresten ikke ironisk at jeg ikke har måttet på do om natta på over ett år, men den dagen doen befinner seg tre minutter gange unna bestemmer kroppen seg for å dumpe vann? Jeg gikk på do TO ganger før jeg la meg! Og likevel var det utpåtur midt på natten.

Nuvel. Bilturen over fjellet var verdt det. Det er rett og slett nydelig!

Dette er fossen ved Odda. Her virrer det masse turister rundt i veien som forvirrede høns og har en eller annen formening om at det er greit fordi det er en foss der.

Men de skvetter unna om man henger på hornet og gir gass. Antar jeg.

Nå er ferien over. Jeg har testet sykkelen min og funnet ut at den fortsatt beveger seg sånn omtrent i oppoverbakker, og har en sterk intensjon om å sykle til jobb.

Av og til.

Husker bare vagt hvor vondt man får i rompa, så jeg tror fortsatt det er en god idé.

Og så har vi ettåring i hus da. Det er en merkelig tanke. Pjusken har fått tenner (i alle fall noen, med et vakent mellomrom mellom fortennene. Blir sikkert godt til å plystre), planlegger å stå uten å holde i noe i nærmeste framtid og har temperament som en flodhest. Og for ett år siden var hun bare en mage med hode og pipestilkbein.

Damn that’s weird.