comment 0

Oktobermøter.


Det var en gang en oktobermorgen som så omtrent sånn ut:

wpid-2015-10-15-10.46.30-1.jpg.jpgVerden var så stille og vakker at det var nesten så jeg ble stille og vakker selv der jeg gikk. Folk smilte, fuglene kvitret, jeg smilte og alt var idyll. Hundene ruslet, selv når vi traff en kar med en annen hund. De ruslet bort og hilste, ingen bjeffet og ingen hoppet. Og så spaserte Unix pent bort til mannen, logret og satte opp sitt søteste fjes. Dyttet snuten forsiktig bort i hånden hans. Så på lommen hans.

«Unnskyld meg, min herre, men jeg kunne ikke unngå å legge merke til at du har noe interessant i lommen din?»

En snopebit rikere gikk vi lykkelig videre. (Hundene fikk snop altså. Jeg tar ikke imot snop fra fremmede. Den gamle mannen med twist i Nordnesparken var et unntak, han var så dårlig til beins at jeg var sikker på at jeg kunne gå fra ham om jeg bare gikk fort.) Og alt var fortsatt stille og vakkert.

Og så traff vi neste hund/menneske-par. En gammel mann med stokk og en dvergpinscher. Og da var det plutselig ikke så stille lenger. Dvergpinnen likte ikke åsynet til noen av oss og nølte ikke med å uttrykke det. Gaia vil ikke la seg utkonkurrere i lyd, og siden de to var så godt i gang begynte likegodt Unix også. Dette var midt i en ganske bratt nedoverbakke, og den gamle mannen hadde flexi-line på mini-pinnen sin. Hunden sprang. Mannen trakk båndet bakover, uten at det gjorde noe som helst siden det var flexi-line. Litt stresset forsøkte han å gå bakover, nedover bakken. Han peivet litt med stokken, viftet med båndet og så tok han overbalanse. Og trillet over ende. Og jeg kunne ikke akkurat gjøre så mye, der jeg stod med to bjeffende og hoppende hunder og kikket etter nærmeste sted jeg kunne sette dem fra meg igjen.

Før jeg fant en passende plass kom det en dame og stablet ham på beina igjen. Jeg smilte så pent jeg bare kunne og tok med meg urokråkene mine vekk derfra så fort jeg kunne, så de ikke skulle stelle i stand mer leven.

Det kan se så vakkert å stille ut som det bare vil altså, men trøbbel ER bare aldri langt unna.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s