comment 0

Kjære Skyss.


De tre siste gangene jeg skulle ta bussen har jeg vært seint ute. Det har resultert i at jeg ser bussen komme inn på stoppet langt der framme, hvorpå jeg setter avgårde i fullt firsprang med et lite glimt av håp om at de som skal av somler tilstrekkelig til at jeg rekker det.

Det gjør de aldri. Bussen er klar til å kjøre lenge før jeg rekker fram. Men gjør den det? Neida! Der står bussen så pent og blinker med lysene, og i det jeg ramler inn møter et muntert smil fra sjåføren meg. «takk «, gulper jeg, mens jeg forsøker å puste.

Ingen av dem hadde ikke trengt å vente. Og likevel gjorde de det. Det kan forresten ha vært samme mann, jeg så kvadruppelt grunnet oksygenmangel. Uansett, jeg setter stor pris på det, jeg har faktisk fått tilbake troen på menneskeheten.

Og så lover jeg å gå ut døren to minutter før heretter. Kanskje. I alle fall om hundene slutter å spy akkurat i det jeg skal ut.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s