Trøkke klesvasken opp på et stativ. Pusse tenner. Sjekke at ungen puster. Sove.

Glemme at middagen ble laget mens røykvarsleren ulte, ungen vrælte og hundene klagde. Glemme frenetisk vifting med håndkle under varsleren, krangelen med vinduet på kjøkkenet for å få barnesikringen av og vinduet opp – og glemme all teen som datt ut vinduet da det endelig gikk opp. Jeg hater røykvarslerene våre, intenst. Det var ingenting svidd på det kjøkkenet og viften var på, og likevel skulle den altså ha så innmari mye å si. 

Røykvarslerene våre elsker lyden av sin egen stemme. Nå ligger den uten batterier på kjøkkenet, igjen. Det er sannsynligvis ikke bra. Men jeg tror den må på avrusning. Og i morgen skal jeg ikke lage middag alene, noe som sikkert er bra for min mentale helse.

 
Huske på gliset til lykkelig unge i badekaret, og pysjkledd, liten kropp som kroet seg inntil meg med varm melk og ny hjørnetann. Huske nattaklemmen. 
Våkne til litt mindre snørr i morgen – og i alle fall mer søvn. 2015, du har til tider vært et makkverk av et år. La oss prøve å rette inntrykket de siste to ukene, skal vi?