comment 0

Å snyte seg medvinds.


Vi krøker oss sammen på busstoppet. Hetter er oppe, og vinden røsker i alle løse deler og får trærne til å bruse. De er mektige, trærne, og har tenkt å la oss høre det.

Vi står der i le av skuret og er bare små og kalde. Fire forblåste sjeler i en mørk verden.

Etter å ha snufset høylydt i en god stund, gir en stakkar opp å kjempe mot fristelsen. Våger seg ut på siden av busskuret og setter diskret en finger mot siden av nesen. Han har muligens glemt at det er glassvegg og at jeg sitter innenfor, eller så har han gitt verden opp og bryr seg ikke lenger.

En ting er i alle fall sikkert, han kommer aldri til å glemme og ta vindretningen med i beregningen igjen. Et plutselig og forrædersk vindkast kliner innholdet utover jakken hans, og jeg tenker for meg selv at hadde jeg hatt kaffe skulle han fått den.

Av og til er verden brutal.

image

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s