I labert humør og laber form dro jeg på trening før jobb og gikk labre sparringsrunder. Siden sparringspartnerene mine er alt annet enn labre var humøret på vei opp igjen da jeg ga meg – helt til jeg oppdaget at hjernekapasiteten min var laber den og.

Først fant jeg ikke nøklene mine. Jeg la både dem og jobbnøklene i den ene glidelåslommen på sekken før jeg gikk. Hadde jeg tatt dem ut? Mistet dem? Jeg ringte hjem mens jeg forsøkte å kalkulere om jeg virkelig trengte tilgang til skapet mitt. Jo. Jeg skulle på jobb. Det hadde vært greit å få tak i såpe.

Jeg kikket i lommen igjen, og der.. Lå alle nøklene som om de ikke hadde gjort annet. Midt i glaninga. Er vi sikre på at nisser ikke finnes?

Dusjen var sikret. Det hadde jo selvfølgelig vært greit om jeg husket å ta med håndkle, da. Skal vi gå igjennom alternativene man har når man står dryppende våt i garderoben uten håndkle?

-Stjele av de andre. Ikke optimalt, hadde akkurat fått deng av begge de andre jentene og tror ikke at jeg løper fortere enn dem. De er skummelt raske og sterke, jeg er litt mer som brassens Humpty Dumpty.

-Springe i sirkler til jeg lufttørker. Potensielt helsefarlig, da gulvet vil bli vått og glatt. Vil heller ikke rekke jobb.

-Tilgang på store mengder dopapir?

Kommer aldri til å bli kvitt papirrestene.

-Sjekke skapet som står åpent:

Hmm. Funker den til full kroppstørk tro?

-Tørke seg med brukt treningstøy? Æsj. Kline seg inn med svetten som akkurat ble vasket av. Tørke seg med rent tøy? Trenger noe å ha på meg på jobb.

Så hva ble resultatet? Tja. A lady never tells. Og det gjør ikke jeg heller.

Men jeg er på vei til jobb, ren og pen. Det får holde.