Å, Bergen. Oppholdsvær og ikke kulde. Det er godt å være tilbake, selv om det er knall å være på tur. Men man blir sliten av sånt. Trene. Tenke. Ski. Trene. Tenke.

Se, en Alpe! Jeg ble forresten lurt ut i den røde løypen. Jeg tror at vi alle må huske heretter at jeg utelukkende hører hjemme i den blå, sammen med de andre barna.

Mens vi snakker om blå ting, jeg tror kanskje jeg må fullføre tatoveringen min snart.

Ellers ser jeg så himla mørbanket ut. Jeg er jo ganske mørbanket, men det ser gjerne mer brutalt ut enn det er. Selvfølgelig, fullfører jeg denne, har jeg en arm til som er blå. Og et par føtter.

Dette blåmerket fikk jeg da jentene på leiren poserte for gruppebilde forresten.  Jeg vil anbefale å være så høflig som overhodet mulig om man tar kontakt med brassejenter, når man ser sånn ut etter å ha stått stille ved siden av en kan du jo tenke deg hvordan det ser ut når de sloss!

Nuvel. Jeg har hatt en fin tur og oppført meg ordentlig, men det ser ut til at noen på leiren har vært rampete. Det sa i alle fall hunden som klistret seg til skoene mine på flyplassen, med en toller i den andre enden.

Fin hund, tenkte jeg, savner mine voffer.  Og så begynte det å demre for meg at det ikke er helt bra når denne typen hund gir oppmerksomhet. Jeg tenkte det var fordi vi har hund – det tenkte ikke tollerene, som gjerne ville kikke i bagasjen. Klart det, kikk i vei. Det første de fant var selvfølgelig tannbeskytter, vannpolohette (for å holde håret vekk under sparring) ooooog den fordømte reservetrusa. Nå, gamle ørn, er det på tide du tar siste reis altså.

Uansett, det tok ikke lange tiden før de sendte oss ut igjen, voffsen hadde funnet muligens de to streiteste personene på hele flyplassen.

Og nå, nå er det bare en liten arbeidsdag igjen før jeg kan sette kursen mot barnehagen og tidenes kuleste unge.

Hjemme. Digg.