Det er kaldt. De vanlige turstiene er dekket av snø, noe som egentlig ikke hadde vært et hinder om det ikke hadde vært så himla kaldt. Og om noen har tenkt å kalle meg pyse nå, så har jeg bare tenkt å sitere Gullars tilbake, da Marianne kalte ham/henne/den/det pyse:

«Eg tålar alt mulig, eg! Bare det ikkje e så kaldt.»

Om man har hund så må man ut i det likevel. Neither rain nor snow nor gloom of night can stay these doggies from doing their poopies. Raketter gjør susen da, ingen kan gå på do ute når folk skyter opp raketter. Tenk på det, neste nyttårsaften! Tenk på all hjorten som må på do men ikke får det til!

Uansett. Det er ikke alltid like kjekt å ha hund. Og det er ikke alltid så kjekt å være hund heller, ikke når Bergen insisterer på at løsningen på all snø er å speke fortauene. «SALT!! SALT!! Det e alltid pængar te salt!»Jeg vil ikke med dette insinuere at jeg har en annen og bedre løsning, jeg bare liker ikke den vi har her, i verdens rikeste land i 2016. Og så må vi forholde oss til veisalt?

Jaja. Hold ut, jenter. Det kommer lysere tider. For det aller meste er hunder fantastiske og man kan jo ikke akkurat klandre dem for at værforholdene suger og Bergen har en lei salt-avhengighet.

We’re three lost souls on the highway of life, we ain’t even got a sister or brother. But ain’t it just grand? Ain’t it just great? We got each other.